Two Hit Wonders – Del 1
- Ronny Bergersen
- for 2 døgn siden
- 4 min lesing
Oppdatert: for 21 timer siden
En one hit wonder kjenner alle til. Men hva med artisten eller bandet som knuste det – to ganger – og så liksom... forsvant? Ikke helt glemt, men aldri ordentlig tilbake heller. Disse artistene hadde akkurat nok popkraft til å brenne seg inn i hukommelsen vår for alltid, men ikke nok til å holde det gående. Her er ti av dem.
1. The Kids – Forelska i lærer'n & Vil du værra med meg hjem i natt
Trønderne i The Kids leverte to av de mest norsk-folkelige pophitene fra 80-tallet. «Forelska i lærer'n» er en liten klassiker som folk flest kan synge med på ennå, og «Vil du værra med meg hjem i natt» er ikke langt etter. Enkel, fengende og trygt forankret i den spesifikke trønderske charmen. Et two hit wonder vi er glade for at vi har.
2. Modjo – Lady (Hear Me Tonight) & Chillin' Franske Modjo slapp «Lady (Hear Me Tonight)» i år 2000 og skapte en av de mest gjenkjennelige åpningslinjene i dansegulvhistorien – et sample fra Chic som løftet hele låta til skyene. Oppfølgeren «Chillin'» holdt det gående, men så... ble det stille. Som om platen var satt til og labbene ble lagt på bordet. Takk for dansen, Modjo.
3. Baccara – Yes Sir, I Can Boogie & Sorry I'm a Lady
Det spanske duoen Baccara er bevis på at man ikke trenger å gjøre mye for å sette seg fast i historiebokøkene. «Yes Sir, I Can Boogie» fra 1977 er en av de mest gjenkjennelige discohitene noensinne, og «Sorry I'm a Lady» er nesten like bra. Maria Mendiola og Mayte Mateos holdt liv i scenekarrieren på styrken av disse to i årevis. Smart bruk av to låter.
4. Afroman – Because I Got High & Colt 45
Joseph Foreman, bedre kjent som Afroman, beviste at man kan bygge en karriere på étt enkelt konsept: lat som en larve og stolt av det. «Because I Got High» fra 2001 er en uimotståelig oppramsing av alt som gikk galt, og «Colt 45» er hans andre store øyeblikk i rampelyset. Etter det... vel, han hadde åpenbart bedre ting å gjøre.
5. Mr. Mister – Broken Wings & Kyrie
1985 og 1986 var gode år for Mr. Mister. «Broken Wings» og «Kyrie» treffer begge den der spesifikke 80-tallsfølelsen av dramatisk, synthbasert vokalpop – det store refreng, litt mørkt, litt håpefullt. Og så skjedde det ikke mer. Etter andrealbumet «Welcome to the Real World» var de ferdig med hitproduksjon. To store, veltimede klassikere er mer enn de fleste noensinne leverer.
6. Blue Öyster Cult – (Don't Fear) The Reaper & Burnin' for You
Blue Öyster Cult er et av de bandene der én sang overskygger alt annet så totalt at resten av katalogen knapt eksisterer i den kollektive bevisstheten. «(Don't Fear) The Reaper» fra 1976 er udødelig – og ja, den har mer cowbell. «Burnin' for You» fra 1981 er en solid nummer to. Bandet har gitt ut over ti album, men det er disse to som spilles, og det er disse to som huskes.
7. Mr. President – Coco Jamboo & I Give You My Heart
Tyske Mr. President hadde to av de mest uimotståelig corny hitene fra midten av 90-tallet. «Coco Jamboo» (1996) er en låt ingen klarte å forklare, men alle husker. «I Give You My Heart» traff nesten like høyt. Siden da: ingenting. Men det er kanskje det mest ærlige man kan gjøre – levere to sanger folk synger i dusjen i 30 år, og så bare gå.
8. Soulja Boy – Crank That & Kiss Me Thru the Phone
DeAndre Cortez Way, som verden kjenner ham: Soulja Boy. Sytten år gammel og hjemme i stua laget han «Crank That» i 2007 og lanserte den på MySpace. Den ble nummer én i USA og utløste en hel dansekultur. «Kiss Me Thru the Phone» fra 2008 viste at det ikke var et engangstilfelle. Etter det er historieskrivingen mer fragmentert. Men disse to låtene sørger for at Soulja Boy alltid vil bli husket.
9. Spagna – Easy Lady & Call Me
Ivana Spagna var Italias svar på Kylie Minogue – i hvert fall for en liten stund på slutten av 80-tallet. «Easy Lady» (1987) er en perfekt liten eurodisco-perle, og «Call Me» er nesten like bra. Begge låtene lever fortsatt i sin nisje av nostalgisk dansegulvglede. Spagna forsøkte seg på noen comebacks, men det er de to originale som teller.
10. Hozier – Take Me to Church & Too Sweet
Andrew Hozier-Byrne fra Wicklow i Irland slapp «Take Me to Church» i 2013 og verden lyttet. Bravt, catchy og med et spark til institusjonell hykleri. Albumet strømmet godt, men det var først i 2024 – elleve år senere – at han leverte sin neste virkelig massive hit: «Too Sweet», som ble en global fenomen og dominerte listene i måneder. Et sjeldent tilfelle av et two hit wonder med over et tiår mellom hitene.
Og det er det, altså.
To låter. To øyeblikk i rampelyset. Nok til å leve evig i en musikkbingo-runde eller to.
Dette er del 1 av en serie – for listen over artister som havner i denne kategorien er overraskende lang. Del 2 kommer snart.
Kommentarer